Oculus Tower var en av våre vanskeligste steder å finne, plassen er svært godt skjult fra offentligheten og godt sikret. Her trengtes det mye research og mye leting før vi fant plassen, pr. dags dato tror jeg ingen fra Urbex ønsker å fortelle hvor plassen er. Dette fordi plassen er svært godt bevart og det kan se ut som at de som jobbet her forlot kontoret i en hast. Dette er en av Europas mest ettertraktede plasser for URBEX, men også en av de vanskeligste å finne og komme inn på.
Opprinnelsen til dette imponerende stedet er fortsatt uklart, for det meste fordi den første utviklingen var strengt knyttet til krigsindustrien. I slutten av 1930-tallet banet tre fakta veien til fabrikkens etablering. For det første fikk alkoholproduksjonsfirmaet Distillerie Italiane i 1935 fra den nasjonale regjeringen tillatelsen til å etablere et kjemisk anlegg nær sitt alkoholdistillery, allerede hjemme for flere sukkerraffinaderier. Formålet med en slik fabrikk var å bruke etanol til å syntetisere eddiksyreoppløsningsmidler (acetaldehyd, aceton, etylacetat, etc.) og glyserin. For det andre ble det opprettet en spesiell industrisone i 1936 i den vestlige periferien av Italia. Utstyrt med veier, jernbaner, kanaler og dockyards, ble området snart okkupert av nye næringer, hovedsakelig kjemiske og agrokjemiske. For det tredje, beslutningen i 1939 å etablere innen den sistnevnte den første syntetiske gummi fabrikk i Italia. Prosjektet, fremmet av Pirelli og IRI, var basert på Lebedev-prosessen som ble brukt som råmateriale etylalkohol – i dette tilfellet hentet fra sukkerraffinering av biprodukter som melasse. Gummifabrikken, som drives av SAIGS-Società Anonima Industria Gomma Sintetica, ble satt i drift i 1942.
Området er digert og rundt er det sikret med høye gjerder, ved ankomst å hadde vi heldigvis en leiebil med italienske skilter, ellers hadde alle pensjonistene som allerede glodde på den fremmede bilen som kjørte her, ringt politiet. Vi parkerte bilen et stykke unna når vi hadde oppdaget hvor fabrikken lå, da på en gjeste parkering for besøkende til en av de mange blokkene. Utfordringen var at det var pent vært og varmt i luften, da var det selvsagt masse mennesker ute, og med vårt utstyr så vi mer ut som en lokal SWAT enn en beboer.
Med rask gange gikk vi mot den låste porten som vill være umulig å passere, men tok fort ut til siden og inn den tette skogen og langs etter et jernbanespor. Vi fulgte jernbane sporet et stykke, kanskje 100 meter før vi fant en passende plass til å passere gjerdet som er rundt hele fabrikken. Gjerdet var her litt ødelagt og det var et perfekt sted å komme inn på siden det var dekket av tett kratt og skog, utfordringen var mer når man kom ut av krattet, fordi her var det en lang åpen plass før man kunne komme i dekning av bygningene. Og rett innenfor porten var det en vaktbu og her satt det to eldre herrer som snakket høylytt.
I et øyeblikk hvor vaktene snudde ryggen til sprang vi over området og inn i dekning av først bygning, her fra kunne vi spasere videre i mellom bygningene og i skjul av vakter og andre nysgjerrige.
Men da stedet var godt bevoktet og vanskelig og komme inn trodde vi at vi var alene, noe som viste seg og stemme dårlig, på vei igjennom krattet på baksiden av tårnet hørte jeg plutselig stemmer, vi frøys umiddelbart til, alle i teamet er godt trent til å stoppe opp og vi rygget stille vekk igjen. Stille er ikke så enkelt da bakken er dekket av glass og det knaset godt hvor enn vi gikk.Pulsen senket seg noe og vi så etter inngangen til tårnet, eneste inngang var selvsagt ute mot gaten og her var det fri sikt til porten noen hundre meter unna. Vi var mørkkledd og satset på at i skyggen så var vi nesten usynlige så lenge vi holdt hos nære trær og bygningen i skyggen. Vips så var vi inne, og syntes som møtte oss var sjokkerende.
Tårner er enormt stort og super tøft, her er det enorme mengder med vinduer og rommet er fult av utstyr. I taket var det en kran med stort kranhus. I hver etasje var det små kontor eller rom som arbeiderne brukte
Det ble tatt bilder i massevis og vårt yngste medlem tror han fant jente garderoben fordi der var det jo bilder av nakne jenter 🙂
Etter å ha tatt en rekke bilder og vi var på vei ut kom selvsagt vaktene, denne gang kjørende i traktor og vi gjemte oss fort nede i kjelleren bak noen rør systemer. Her var det mørkt og møkkete og en perfekt plass å gjemme seg mens vaktene kikket etter oss i etasjene over, ned hit var det nok utenkelig å gå for dem da man virkelig måtte slite litt for å komme frem.
Etter en stund forsvant vaktene og vi kunne satte kursen på der vi kom inn, men vaktene ga ikke opp så lett så vi måtte velge en annen vei tilbake, en vei vi ikke kunne sees fra gata.
i tok veien igennom de store fabrikk bygningen isteden for å gå ute, her var vi skjul og vi fant mange «skatter» og ta bilde av.
På vei igjennom bygget hørte vi stadig vaktene på utsiden, og vi måtte stadigvekk finne avstikkere opp i nye etasjer for å kunne komme frem. Da vi var i enden av den største bygningen tok vi en tur opp en etasje og her dukket det opp mye av ting og tang. Se bildene under hvor vi fant et laboratorium hvor det lå bøker med forsknings notater og utstyr som har store verdier. Men vårt motto er «Take nothing but pictures, leave nothing but fottprints» og den regelen er hellig. Dette er nettopp derfor vi ikke helt ønsker å fortelle hvor dette er i detalj.
Her var det viktig og ikke røre noe i det hele tatt, som du ser av det ene bildet her så er det mange kjemikalier og noen av de dødelige og giftige. Det fascinerende her var at både formler og forsknings notater lå igjen åpent, det sto kaffekopper som tydeligvis var drukket av og nå tørket ut. Her var det som det akkurat hadde vært mennesker, men man så fort at det var stund siden selvsagt når man finner Windows 95 bok.
Etter lang tid inn her og masse bilder var det snart på tide og finne veien ut igjen, men med åpen plass rett mot vakt bua og med folk synlig var dett ikke så lett, det ble å finne en åpning ut for så å snike seg fra bygning til bygning før siste sprinten kom.
Varme, svette og møkkete var vi snart tilbake i bilen uten å bli oppdaget, turen hadde vært en suksess og en nok en spennende opplevelse.
